Lin­dis Hurum fra Leger Uten Gren­ser. (FOTO: Erik Hannemann/Sempro)

Orga­ni­sa­sjo­nen Leger Uten Gren­ser er til ste­de i man­ge glem­te kri­ser og kon­flik­ter rundt om i ver­den. En vik­tig del av job­ben er å gjø­re dis­se kri­se­ne kjent for oss som sit­ter i en tryg­ge­re del av ver­den.

– Det er naivt å tro at vi kan la være å bry oss om folk uten at det påvir­ker oss. Hvor­dan vi møter and­re men­nes­kers lidel­se er vik­tig, sier Lin­dis Hurum. I en ver­den som ser ut til å bli mer split­tet, ser hun hel­dig­vis masse­vis av med­men­nes­ke­lig­het og soli­da­ri­tet, og man­ge enkelt­hand­lin­ger som har gitt posi­ti­ve end­rin­ger.

– Folk star­ter egne orga­ni­sa­sjo­ner som «Drå­pen i havet». Folk har dug­na­der og sam­ler inn pen­ger, kan­skje mest av alt på byg­da og mind­re ste­der. Man­ge har også stått opp for dem som skal bli utvist og sendt til­ba­ke til hjem­lan­det, sier Lin­dis.

LES OGSÅ: Vak­sine­sam­ar­beid red­der liv

Fra glam til Leger uten grenser

Hun job­bet i TV-bran­sjen og Nor­disk film i åtte år. Der styr­te hun sto­re TV-pro­duk­sjo­ner på nasjo­nalt fjern­syn.

Så én dag sto Lin­dis Hurum plut­se­lig midt på det afri­kans­ke kon­ti­nent og skul­le sty­re et felt­syke­hus for Leger Uten Gren­ser.

Vitusapotek støt­ter Leger Uten Gren­ser
Siden 2014 har Norsk Medi­si­nal­de­pot (NMD), som vi i Vitusapotek er en del av, støt­tet Leger Uten Gren­ser. Og det var de ansat­te i NMD som øns­ket å støt­te akku­rat den­ne orga­ni­sa­sjo­nen. NMDs visjon «sam­men på vei for bed­re helse» er også noe som godt repre­sen­te­rer Leger Uten Gren­ser. Her har vi sam­men­fal­len­de inter­es­ser.
Vi har støt­tet Leger Uten Gren­ser sitt arbeid i felt i fle­re år, og nå går vi nye vei­er for å øke bidra­get ytter­li­ge­re.
Leger Uten Gren­ser ble stif­tet av leger og jour­na­lis­ter i Paris, 1971. Orga­ni­sa­sjo­nen er upar­tisk og uav­hen­gig og kjent for å gå inn i krigs­om­rå­der for å utøve medi­sinsk og huma­ni­tært arbeid.
Les mer på legerutengrenser.no

– Jeg skjøn­ner at det opp­le­ves som et stort spenn for man­ge, sier hun og smi­ler. For hen­ne var scene­skif­tet der­imot helt natur­lig. Det sam­svar­te med ver­di­er hun all­tid har båret på.

– Jeg har med meg noen ver­di­er hjem­me­fra. Rett­fer­dig­het er én av dem, for­tel­ler Lin­dis.

Ingen vei tilbake

Selv om jobb­skif­tet føl­tes natur­lig, var det til­fel­dig­he­ter som fikk hen­ne inn i Leger Uten Gren­ser.

En til­fel­dig sam­ta­le i et sel­skap gjor­de at hun gikk på infor­ma­sjons­møte hos Leger Uten Gren­ser. Det vis­te seg, til Lin­dis sto­re over­ras­kel­se, at hen­nes egen­ska­per og erfa­ring pas­set supert inn hos orga­ni­sa­sjo­nen.

Ni måne­der etter førs­te møte med Leger Uten Gren­ser, i 2006, sto Lin­dis på ste­det hun skul­le utfø­re sitt førs­te opp­drag: Å være en del av syke­hus­le­del­sen i byen Man i det vest­afri­kans­ke lan­det Elfen­bens­kys­ten.

– Jeg for­els­ket meg i lan­det, syke­hu­set, men­nes­ke­ne – og orga­ni­sa­sjo­nen, for­tel­ler Lin­dis. Hun ble i ett år, før hun vend­te til­ba­ke til TV-job­ben sin.

Det føl­tes feil. Opp­le­vel­se­ne og kon­tras­te­ne had­de gjort noe med hen­ne. Arbei­det i Leger Uten Gren­ser var blitt mer en livs­stil enn en jobb.
Så kom det sto­re jord­skjel­vet på Hai­ti i 2010. Lin­dis bestem­te seg – for godt. Hun sa opp TV-job­ben og dro.

LOKALE HELTER: Lin­dis Hurum fra Leger uten gren­ser sam­men med lokalt ansat­te hjel­pe­re etter jord­sjelv­ka­ta­stro­fen på Hai­ti i 2010. (FOTO: Leger uten Gren­ser)

– Litt for lite redd

Mens du sit­ter og leser det­te inter­vju­et, er Lin­dis Hurum ute på opp­drag igjen. Det betyr nok en jul langt vekk fra snø, syv slag og gave­inn­kjøp.

Lin­dis job­ber i en bered­skaps­grup­pe og vet ikke når nes­te opp­drag kom­mer og et nytt felt­syke­hus skal opp­fø­res.

Job­ben hen­nes inne­bæ­rer peri­oder i områ­der med stor nød, uro og volds­hand­lin­ger, uten at det har gått utover lys­ten til å job­be i Leger Uten Gren­ser.

– Er du ald­ri redd?

– Nei. Jeg er vel­dig lite redd, egent­lig. Noen gan­ger litt for lite redd, fak­tisk, sier Lin­dis og trek­ker på smile­bån­det.

– I job­ben min har jeg ansva­ret for sik­ker­he­ten til hele team­et og pro­sjek­tet. For å gjø­re gode ana­ly­ser og risiko­vur­de­rin­ger, er det vik­tig med rett dose engstel­se. Men det kom­mer også godt med at jeg er uredd; jeg har stått i livs­tru­en­de situa­sjo­ner, men da har jeg all­tid blitt rolig.

Bekymret mamma

– Hva ten­ker fami­li­en din her hjem­me om job­ben du har?

– Moren min er svært ofte bekym­ret. Hun øns­ker nok at jeg had­de slut­tet med det­te, men hun skjøn­ner sam­ti­dig at det er det­te jeg vil. Men det er klart: Det er jo en slags ego­is­me i det­te, inn­røm­mer Lin­dis.

Man leg­ger ikke ut på flukt uten at det er en grunn til det.

Hun må rin­ge moren sin jevn­lig og prø­ver å sen­de SMS til hen­ne hver dag.

– Blir du ikke for­fer­de­lig frust­rert av nyhe­ter om alt som går galt og er fælt?

– Jo! Vel­dig! Jeg rea­ge­rer fysisk på urett og kjen­ner på avmakt og sorg. Men jeg prø­ver å fin­ne et sin­ne. Det hjel­per meg med å få gjort job­ben min.

De men­nes­ke­ne jeg møter når jeg job­ber i glem­te kri­ser, er ofte håpe­ful­le til tross for den urett som har ram­met dem. Da kan ikke jeg gi opp håpet, sier Lin­dis.

FLYKTNINGKRISE: Lin­dis Hurum har enga­sjert seg vel­dig i flykt­ninge­si­tua­sjo­nen i Mid­del­ha­vet. Her er hun med på å hjel­pe båt­flykt­nin­ger. Bil­det er fra boken hen­nes, «De and­re». (FOTO: Fran­cesco Zizo­la / NOOR)

Viktig å vite

Hun under­stre­ker hvor vik­tig det er å lese, lære og set­te seg inn i hva som skjer i ver­den. Og hun er stor til­hen­ger av at folk rei­ser og opp­da­ger mer av ver­den.

– Jeg tror at frem­med­ha­tet vi ser i dag, hand­ler mye om frykt for noe vi ikke kjen­ner. Og frykt og hat er ikke langt unna hver­and­re, mener Lin­dis Hurum.

Hun har enga­sjert seg i debat­ten om flykt­nin­ger og men­nes­ker i nød. I 2016 ga hun ut boken «Det fin­nes ingen De and­re – det er bare oss» (Cap­pe­len­Damm) hvor vi møter men­nes­ker i natur­ka­ta­stro­fer, krig og på flukt. «Det som skil­ler oss fra hver­and­re, er ingen­ting mot det som bin­der oss sam­men», skri­ver hun i boken.

Lindis Hurum, Leger uten grenser

MANGE FARVEL: Job­ben til Lin­dis inne­bæ­rer man­ge far­vel, men også man­ge gjen­syn. Her sier hun ha det til kok­ken Claire som er lokalt ansatt i Leger Uten Gren­ser. (FOTO: Leger uten Gren­ser)

– Etter 12 år i job­ben er min erfa­ring at uan­sett kul­tur og reli­gion, bærer vi alle sam­men i bunn og grunn på øns­ket om tre ting: være tryg­ge, fris­ke og sam­men med dem vi er glad i.

Fel­les for men­nes­ker jeg har møtt, er at alle helst vil bli der de er fra. Man leg­ger ikke ut på flukt uten at det er en grunn til det, sier Lin­dis Hurum.

– De and­re er ikke uli­ke oss. Alle er født like og med sam­me men­neske­verd, som også FNs Men­neske­ret­tig­hets­er­klæ­ring slår fast.

Folk blir ikke anner­le­des selv om de drar på flukt: En fot­ball­fan er fort­satt en fot­ball­fan. Liker du å pyn­te deg, fort­set­ter du å pyn­te deg. Er du mor­som, så fort­set­ter du å være mor­som. Er du en dritt­sekk, for­blir du gjer­ne det. Og det er fort­satt kjipt å kom­me i over­gangs­al­de­ren, sier Lin­dis med et lite smil.

En spesiell jul

Selv om hun har opp­levd gapet mel­lom over­flod her hjem­me og fat­tig­dom­men borte, synes Lin­dis at det er fint at folk koser seg med eks­tra god mat og er rau­se med hver­and­re i julen.

– Jeg har vært på jobb i julen man­ge gan­ger, men det blir fint hver gang, for­tel­ler Lin­dis Hurum.

Folk i hele ver­den er vel­dig opp­tatt av julen, også i mus­lims­ke land hvor man­ge fei­rer høy­ti­den, for­tel­ler hun.

– Men jeg sav­ner så klart fami­lie og ven­ner hjem­me. Og snø har jeg ofte øns­ket meg.

Min størs­te frykt er å bli kynisk. Da kan jeg bare slut­te i den­ne job­ben.

Lin­dis har opp­levd julen med var­me og raus­het blant fat­ti­ge og jord­skjelv­ram­me­de men­nes­ker på Hai­ti, og dra­ma­tis­ke opp­le­vel­ser en jul­af­ten i Den sen­tral­afri­kans­ke repub­likk hvor livet sto i fare under en blo­dig kon­flikt i lan­det. Da måt­te Lin­dis og res­ten av de ansat­te på hos­pi­ta­let gjø­re noe de ald­ri plei­er: Å søke dek­ning i en mili­tær­leir som i det­te til­fel­let var med frans­ke styr­ker.

– Vi fikk sove noen timer på felt­seng i lei­ren til de frans­ke sol­da­te­ne, noe vi ald­ri plei­er å gjø­re, men situa­sjo­nen var så far­lig, for­tel­ler Lin­dis.

Det var jul­af­ten, og sol­da­te­ne kom med gåse­le­ver, vin og øl. Så tryk­ket Lin­dis på tele­fon­num­me­ret til moren sin.

– Hun ante ikke hva vi sto i. Jeg sa ikke noe, men fikk øns­ket hen­ne en god jul. Det var en spe­si­ell jul­af­ten, min­nes Lin­dis Hurum.

– Grå­ter du noen gang?

– Ja. Ikke så ofte i situa­sjo­nen. Da er jeg som regel rolig, kald og tøff. Men hel­dig­vis er jeg emo­sjo­nell. Min størs­te frykt er å bli kynisk. Da kan jeg bare slut­te i den­ne job­ben, mener Lin­dis Hurum.

Leger uten grenser båtflyktninger

Lin­dis Hurum fra Leger uten gren­ser har enga­sjert seg sterkt i debat­ten om flykt­nin­ger. Her er hun og hjel­per med å hjel­pe flykt­nin­ger som har tatt sjan­sen på å krys­se Mid­del­ha­vet. (FOTO: Fran­cesco Zizola/NOOR)

– Alle kan gjøre litt

– Alt som skjer i ver­den nå føles vel­dig over­vel­den­de og gir en avmakts­fø­lel­se. Hva kan jeg egent­lig gjø­re?

– Kvitt deg med dår­lig sam­vit­tig­het! Ikke tenk at du ikke kan gjø­re noe. Leger Uten Gren­ser er en stor orga­ni­sa­sjon, men også vi red­der ett og ett men­nes­ke, under­stre­ker Lin­dis Hurum.

Ikke mist håpet. Husk at ingen­ting er håp­løst – uan­sett!

– Sånn må vi ten­ke her hjem­me også. Alle kan gjø­re litt. Se folk rundt deg og møt men­nes­ker, om det er et ensomt, gam­melt men­nes­ke, en tig­ger eller en flykt­ning. Det er de små tin­ge­ne som tel­ler. Ta en prat. Ta en kaf­fe, sier hun enga­sjert.

– Vi bærer på både frykt for dem vi ikke kjen­ner til, og en skam for­di vi ikke gjør nok for and­re. Men møter du folk og blir kjent, for­svin­ner både fryk­ten og skam­men.

Vi må orke å møte and­re men­nes­kers lidel­se. Tenk deg inn i and­res situa­sjon: Hvis du måt­te leg­ge på flukt i mor­gen, hvor­dan vil­le du bli møtt? Spør Lin­dis.

– Gjør noe i nær­mil­jø­et. Si ifra rundt lunsj­bor­det når flykt­nin­ger er tema. Skriv leser­inn­legg. Bli med­lem i Leger Uten Gren­ser eller en annen orga­ni­sa­sjon som gjør en for­skjell.

Og Ikke mist håpet. Husk at ingen­ting er håp­løst – uan­sett!